Hjertesvikt - Sport, hobbyer og aktiviteter (2023)

Jeg går ut med folk, jeg går ikke alene. Og billige seter nytter ikke lenger fordi de er øverst i huset og jeg kan ikke komme meg ovenpå og teatrene har ikke heis. Så... men jeg elsker teater - jeg var på teater i går kveld - enten det er et samfunnsteater eller et lite rådhus, jeg liker teateret, men det er den eneste virkelige gleden jeg har.

Og det er ingen kjøretur, jeg mener jeg har sendt avgårde for libs, jeg leser fortsatt programmer, men det er bare for å fordrive tiden min, jeg kan ikke gjøre noe med det, mens hvis jeg gjorde et show jeg alltid hadde planlagt, var det belysning, det var kostymer, det var kulisser, det tar mye tid, for mye av tiden min i fortiden vet jeg ikke. Men det, det er et hull, det er et stort hull der som jeg ikke kan fylle for øyeblikket, jeg kan ikke motivere meg selv og har heller ikke lov til å gjøre noe, så det er galskap.

Jeg følte faktisk at jeg sannsynligvis gjorde for mye fordi jeg bare skal la pulsen gå opp så langt, ikke over noe - som jeg ikke skal nevne. Men jeg sjekket det faktisk ut med kardiologen og konsulenten min, og de sa: 'Nei, du ser veldig bra ut, du gjør det'. Og det handler mye om mitt velvære; du vet hva som får meg til å føle meg bra. Og jeg har sagt til mannen min, du vet at hvis noe skjer når jeg holder meg i form, ville det vært forferdelig for klassen, men du vil i det minste vite at jeg var motivert, glad, aktiv og hadde det veldig bra med meg selv! Noe som er veldig viktig for meg.

Vel, tingen bærer settet [pause]. Vel, karene bare kommer og henter settet, "la det, du bare gå til vesken din, så tar vi med deg settet ditt" vet du. Det er kanskje bare 20 eller 30 meter, men å bære, det er en grei vekt, vet du. Det kan være åtti pund, nitti pund, og selv om du gjør det to turer, betyr det at jeg må gå dobbelt så langt, og jeg kan ikke gå lang vei. Se hovedsakelig, det er ikke pusten som gjør meg, det er krampen som gjør at jeg går. Men når jeg først er der, blir jeg andpusten av krampen, hvis du skjønner hva jeg mener, for jeg sliter. Det er litt av begge deler.

Jeg savner å være like aktiv og ikke spille golf som jeg pleide, og det gjorde virkelig vondt fordi jeg pleide å være en god golfspiller, og det er bare to år siden eller 15 måneder siden og jeg pleide å gå rundt i fylket med det, jeg pleide å elske det, tre ganger i uken. Det var all idretten min, og det var alt jeg trengte å gjøre egentlig. Men i min alder nå er det ikke mange oppe på golfbanen der på 80+ som spiller, men hvis jeg går tilbake og kan komme tilbake og hvis jeg kan ta ni hull, en eller to ganger i uken ville jeg vært fornøyd.

Ok. Du gikk ham?

Så vi gikk tur med hunder. Og nå er du i gang med å gå, dette er, jeg tror jeg nevnte at det er en bane i denne enden her fordi det hele var landlig på en gang. Vi var de siste husene en gang. Og jeg vet ikke hvor langt det ville være, omtrent en kilometer tror jeg er kjøpesenteret der nede eller noen få butikker og dets del av en ny eiendom. Og jeg går, det jeg gjør nå går jeg fortsatt, men ikke så langt. Jeg går nedover denne banen som den er fordi nær enden er det kolonihager utenfor den og hager fra baksiden av husene på den andre siden. Jeg går nedover banen. Gjør innkjøpene mine, ta bussen tilbake og gå av på hjørnet.

Ok.

Så jeg går ikke oppover fordi det er nedoverbakke der. Så det å gå i butikkene er å gå nedover, så jeg går ikke tilbake oppover med shopping. Jeg tar bussen.

Og det er en kilometers gange?

Jeg vil si litt over en mil hvis. Ja, jeg vil si en mil ja. Og den andre veien, er det vi kaller, er på tvers av bunnen av denne bakken. Vi har herfra hvor du kom opp, skjønner du, du klatret opp er en bakke. Så jeg, det er ganske deilig å gå ned, men det kommer opp igjen, det er problemet. Og så da kan du krysse veien og du skal inn i landsbyen og du handler i landsbyen et cetera og jeg kan få bussen tilbake. Så det gjør jeg. Jeg går ned fordi det er nedoverbakke, men jeg vet at jeg kommer til å slite med den turen opp igjen og jeg får bussen.

Det er en ganske god tur rundt her, i Lake District, og det er ganske bratt, men det er også ganske kort, og jeg pleide å gjøre den turen. Så en dag i fjor bestemte jeg meg for at jeg følte meg bra, så jeg gikk med en flaske vann, og jeg pustet og blåste også, og jeg tror ikke jeg ville tatt med meg noen venner, for de hadde nok vært litt skremt! Men jeg bare stoppet når jeg ville stoppe og jeg tok en flaske vann, og jeg gikk den turen! Jeg var fast bestemt på at jeg skulle komme til toppen, og det gjorde jeg, og det var greit. Det tok bare litt lengre tid enn normalt, og litt mer pust og blåsing enn det normalt ville ha gjort, men jeg kom dit [smiler].

Jeg sluttet å gjøre det siden jeg hadde hjerteinfarkt til 1995. 1995 prøvde jeg det igjen, og jeg klarte det, og det var en stor prestasjon, det var du vet noe annet, akkurat som jeg hadde livet mitt tilbake igjen!

Og dro igjen tre ganger til forskjellige dykkesteder og møtte nye mennesker, hadde en flott tid, du vet at det bare er en flott ting. Og du går ned, og alle kommer ut og snakker om opplevelsen og hva du så, og du vet hva du fant og hvor gikk du, bla, bla.

Sist gang vi, forrige gang jeg gjorde det, var på bryllupsreisen i fjor, da vi dro på bryllupsreise. Vi dro til en øy som heter Phuket i Thailand, og til tross for min kones bekymring sa jeg: "Nei, jeg har det bra og jeg er i form nok til å gjøre det, og la oss gjøre det." Hun nektet å gjøre det, og jeg gikk ut med en haug med folk. Hun var med oss ​​på båten, vi dykket to ganger i omtrent to timer og det var fantastisk. I år var min kone gravid i femte måned, for to måneder siden sa jeg, "Hør, vi vil være jordet etter fødselen av babyen vår, faktisk om to måneder vil vi være jordet, så la oss gjøre det!" Vi dro til Rødehavet, et veldig fint feriested i Egypt kalt Sharamsheik i Rødehavet, og jeg dro på dykkeopplevelsen min. Gikk ned med en italiensk dykker du må gå ned i par i det minste. Så vi gikk ned og på rundt 18 meters dybde, som var normalt for meg før, følte jeg meg veldig ukomfortabel - veldig, veldig ubehagelig - og jeg begynte å stige, begynte å gå sakte opp.

[ler] Jeg vet ikke hva som skjedde, på 12 meters nivå på vei opp, på 12 meters nivå, fra 18 til 12 meters nivå plutselig gikk jeg helt tom for luft selv om tanken min var full, men jeg kunne bare ikke puste mer, kunne bare bokstavelig talt ikke puste!

Så presset meg opp og prøvde å bare trekke pusten og jeg trodde det var noe med regulatoren min. Jeg tok tak i reserven min og prøvde å puste ut av den, men jeg klarte det bare ikke. Jeg banket på den andre dykkeren, den italienske dykkeren, og jeg, mens hun snudde, tok jeg bare tak i reserveregulatoren hennes og prøvde det, og det var bokstavelig talt ingenting, bare ingenting!

Og alternativene jeg hadde, var enten å dø her, eller så har du 10 % sjanse til å komme deg til overflaten, fordi du vet at med plutselig oppstigning kan lungene utvide seg og blåse. Ørene kan utvide seg og blåse, og sjansen er 10% for å komme opp til overflaten, dette er min sjanse, jeg vil ikke dø her, la meg prøve å komme meg opp til overflaten.

Og uten, jeg mener uten en ekstra tanke, gjorde jeg bare en brå stigning - jeg tror jeg besvimte den siste meteren eller to før jeg kom til overflaten. Kom seg opp til overflaten, hostet mye og klarte så å trekke pusten, sakte, veldig sakte.

Hun kom seg, den italienske dykkeren kom seg til overflaten, 6 eller 7 minutter senere fordi hun måtte stå på 5 meters nivå hver, hver 5. meter, så hun måtte stå på 5 meteren i tre minutter og deretter to minutter til på to eller tre meter i nivå før du kommer opp til overflaten.

Så hun kom ut, hun prøvde å rope ut mot båten og de kunne ikke høre, de var ca 100 meter unna. Hun blåste opp jakken min som jeg ikke engang tenkte på, jeg var bare du vet som prøvde å trekke pusten.

Så jeg ble

Ok

Og det fortsetter, og det er fint. Og så jeg trakk meg fra det da mannen min også var så dårlig og det var rett tid. Det var morsomt fordi folk sier: «Gavner du ikke det?» Jeg sa: «Nei, tiden var inne, du vet når jeg gjorde det». Og det er åpenbart sosiale arrangementer der jeg alltid får en invitasjon til å gå og bli med, og jeg har fortsatt venner der inne, og vi møtes og vi går ut og spiser en gang i måneden [ha] på en kveld. Og så det er ganske mange spin-offs fra å ha satt i arbeid. Og det andre jeg går, pleide å gå på vannaerobic hver uke. Det pleide å trene der, men jeg syntes det var ganske tungt det siste året. Så det gjør jeg ikke. Jeg må innrømme at jeg måtte pakke det inn fordi jeg tenkte: ‘Jeg er oppblåst her hele tiden jeg kommer ut. Det er ikke verdt det.’ Og jeg møter noen venner som fortsatt går, noen som ikke gjør det. Så etter at de er ferdige ved lunsjtid tar vi en kaffe på det og en natter [ler] og sosialiserer.